Introduksjon

The Ancient Tales:

Dragonchild

Året var 234 I den første alder, Malkiron, den første dragefødte beseiret den onde herren Gorgoron I en episk kamp som varte flere dager. Hva som skjedde er det ingen som vet, men min onkel sa alltid: ''Først, så drog han sverdet sitt; Quern-Biter og kjempet Gorgoron på toppen av Heavens peak. Aske, snø, blod og menn låg strødd utover bakken. De to; lederne var de siste som forsatt sto og kjempet. En med sverd, en med stav. 

Flammer, lyn og is fløy ut av Gorgoron's magiske stav, men Malkiron blokkerte elementene med sitt skjold og spurtet mot han. Panikk fylte Gorgoron's kropp da Quern-Biter slo staven hans i tusenvis av biter. Magien forsvant på et blunk. Malkiron såg han dypt i øynene før han svingte sverdet sitt en siste gang mot en fallen rival, men i sannhetens øyeblikk forsvant han, og sverdet klang da det slo gnister i bakken. 

Forvirret såg Malkiron seg rundt, bak han sto Gorgoron, omringet av tåke like svart som øynene hans. Han bukte svart magi. Malkiron visste ikke at han var så kraftig. Kun de aller sterkeste trollmenn kan produsere sin egen magi. Først brukte han magien til og slå vekk sverdet, så ble det hvitt, som om tusenvis av soler skinte mot Malkiron. Så ble det svartere enn natten. Graviteten ble tynnere, steiner, våpen, døde menn, til og med Malkiron lettet fra bakken; men Gorgoron derimot ble trykt lengre ned, en centimeter om gangen; den svarte kappen hans blåste i alle retninger. Med et smell som fikk fjellene til og riste skjøt Gorgoron ut magi som sendte Malkiron flere mil flyvende bort i fra og ned fjellet.

Men Malkiron, som var en dragefødt hadde også magi som fløt igjennom årene hans. Han lukket øynene, tok en dyp pust og kalte på kreftene sine. Sekunder senere åpnet han dem igjen, og slapp hardt ut pusten. 

Flammer sprutet med enorm kraft fra munnen hans, grå skjell dekket kroppen hans og armene hadde blitt til vinger som strekte seg flere meter i hver sin retning. Han hadde forvandlet seg til en mektig drage. 

Han snudde, slo vingene hardt og pustet flammer mot Gorgoron. Skrekkslagen prøvde han og bruke magien sin mot Malkiron. Men det var for sent.

Malkiron's flammer hadde allerede omringet han, og det var ikke mer igjen av han enn aske som fløy med vinden.

Gorgoron, Malkiron's erkefiende var beseiret. Tårene falt og blod dekket bakken. Han plukket opp sverdet sitt, Quern-Biter etter han hadde gravlagt hver enkelt soldat som kjempet med hans side og fløy hjem, Malkiron levde ut resten av sitt hundre og tre år lange liv i fred, uten og bruke sine drage-krefter igjen''.

Historier som dette er det som får meg til og føle meg lykkelig og stolt. At en ondskap blir beseiret, uten og feire. Så mange tusen hadde mistet livet den gang. Alt på grunn av en manns galskap. 'Hadde bare verden vert sånn den dag idag...'